Kan homofil orientering endres?

I utredningen fra Bispemøtets arbeidsgruppe om homofili, Homofile i kirken, skriver overlege Arne Austad: 'I psykoterapeutisk faglitteratur foreligger et større antall dokumenterte terapier som viser at endring av seksuell orientering i voksen alder er fullt mulig. Dette gjelder personer som selv har et sterkt ønske om endring. (…) I forskjellige etterundersøkelser er det blitt påvist at slik behandling ofte gir positive resultater, – spesielt i de tilfeller der det finnes en viss heteroseksuell tiltrekning. (…) De refererte behandlingsstudier virker overbevisende og kan ikke avvises. (...) Når det gjelder psykoterapi av homofile som selv ønsker å endre seksuell orientering, dreier det seg ikke om behandling i et sykdomsperspektiv, men arbeid med seg selv og sin identitet i et relasjons- og utviklingsperspektiv.'¹ På denne bakgrunn er det vanskelig å forstå følgende uttalelse fra Norsk Psykologforening: 'Det er i dag ingen dokumentasjon på at terapi eller andre former for behandling kan ‘helbrede’ lesbiske eller homofile fra sin seksuelle legning.'²

En grundig dokumentasjon på at endring kan være mulig, ble i 1998 publisert i et amerikansk fagtidsskrift. Artikkelen gir en omfattende oversikt over forskning som er gjengitt i 83 vitenskapelige publikasjoner angående terapeutiske forsøk på å endre seksuell orientering. Forfatteren gjengir resultater fra psykoanalytiske, atferdsterapeutiske og kognitive tilnærminger, samt tilnærminger på gruppeterapeutisk og religiøst grunnlag.³ Ved alle metodene ble det oppnådd positive resultater for mange av dem som søkte hjelp.

Artikkelens forfatter konkluderer slik: 'Forsøk på å hjelpe personer med homofil orientering som ønsker å forandre sitt seksuelle tiltrekningsmønster, har vært virkningsfulle. De kan gjennomføres på en etisk måte og burde være tilgjengelig for de klientene som ber om slik hjelp.' Artikkelen er lagt ut på internett www.narth.com/docs/attemptstomodify.html og anbefales til alle som interesserer seg for temaet.

Psykiateren Robert Spitzer var en av drivkreftene bak beslutningen om å fjerne homofili fra de amerikanske diagnoselistene i 1973. Han er ateist og en forsvarer av homofilt samliv. Da det amerikanske psykiatriforbundet (APA) hadde sin kongress i 1999, demonstrerte en gruppe av tidligere homofile med plakater: 'APA har forrådt Amerika med politisk korrekt vitenskap' og 'APA – hvordan forklarer dere 20 000 eks-homofile?'.

Etter samtaler med noen av demonstrantene bestemte Spitzer seg for å studere effekten av terapi og sjelesorg med homofile som ønsker å arbeide med sin seksuelle orientering. Han hadde som mål å undersøke om det er prinsipielt umulig for alle homofile å oppleve endring, slik mange hevder. Han intervjuet 200 eks-homofile og konkluderte med at endring i seksuell orientering er fullt mulig for en del homofile. Han la fram resultatene av sin forskning på årsmøtet for APA i mai 2001. En sammenfatning av foredraget kan leses på internett: www.newdirection.ca/research/spitzer.htm

I dagens kulturelle klima er det blitt politisk korrekt å definere terapi-tilbud til homofile med tanke på endring som uetisk. Spitzer kommenterer: 'Etter å ha snakket med disse menneskene, er det helt klart at de har hatt hjelp av terapien. Å si at dette er uetisk, synes jeg er latterlig.'⁴ Hvis noe skulle være uetisk, må det vel like mye være å nekte tilbud til dem som sliter med sin seksuelle orientering og som av egen fri vilje ønsker hjelp for å oppnå en endring?

Det at mange har opplevd en endring i sin seksuelle orientering, betyr ikke at alle homofile vil oppleve det på samme måte. Noen opplever en radikal endring både i følelser og atferd, andre en delvis endring, mens noen ikke erfarer nevneverdig endring i det hele tatt. Som en erfaren psykiater sier: Endringsprosenten er 'den samme som for alle andre former for psykoterapi: en tredel lykkes, en tredel gir bedring og en tredel lykkes ikke.'⁵

En interessant artikkel ble i januar 2003 publisert av redaktøren i det amerikanske tidsskriftet Psychology Today. Der forsvarer han muligheten for at en del homofile vil kunne forandre sin seksuelle orientering, og deres rett til faglig hjelp. En slik rett burde være selvsagt i et demokratisk samfunn og ble nylig forsvart også av noen kjente homofile aktivister.⁶

Men faktum er at man i dagens Norge blir møtt med kontant avvisning hvis man ønsker å støtte homofile som vil jobbe med sin seksuelle orientering for kanskje å endre den. Ikke minst er det tilfelle innen helsesektoren. Folk som går mot strømmen i det spørsmålet kan regne med å møte mistenkeliggjøring, personangrep og karrierehindringer. Resultatet er at fri og åpen meningsutveksling blir blokkert, samtidig som ensretting og uvitenskapelig dogmatisme får utvikle seg.

Både forskning og erfaring viser at endring kan være mulig. Livshistoriene til en lang rekke tidligere homofile bekrefter dette. Se for eksempel de 70 livshistoriene på www.anotherway.com Å påstå at disse menneskene – og tusenvis av andre – farer med løgn eller (selv)bedrag, er ikke troverdig.

Redaksjonskomiteen av bladet 'Homofili og kristen tro' anser ikke homofili som noen sykdom. Vi mener derfor at det er uheldig å bruke ordet 'helbredelse' om endring av seksuell orientering. Ordet blir derfor aldri brukt av oss i bladet.
      Når det engelske ordet 'healing' forekommer på noen av nettsidene som vi gir linker til, betyr det vanligvis ikke at forfatterne anser homofili som sykdom. Men ordet 'healing' har en ganske vid betydning på engelsk og handler ofte  om gjenopprettelse, bli gjort hel, satt i stand -- uten at utgangspunktet blir definert som sykdom. Jfr det vanlige uttrykket 'inner healing' i mange kristne sammenhenger.
______________________