* Rapport fra tenkeboksen

Av Gregers Lundh, sokneprest i Hamar bispedømme

En kortere versjon av denne teksten stod på trykk i Vårt Land 2. april 2007.
Den kan leses nederst på denne siden.

For noen år tilbake orienterte jeg mine omgivelser om at jeg var gått i tenkeboksen vedrørende homofilispørsmålet. Jeg innrømmet at jeg var på gli. Likevel kom jeg ut av tenkeboksen styrket i troen på at seksualliv er Guds gave gitt til mann og kvinne i ekteskapet slik kirken alltid har hevdet det.

I den siste tiden har jeg ved flere anledninger gått ut i pressen og argumentert for dette synet. Jeg har i den anledning fått flere henvendelser der jeg er blitt bedt om å beskrive prosessen som endte motsatt av mange andre tenkeboksprosesser. Man har kanskje med rette ment at det kunne være på tide at en slik rapport ble satt på trykk.

Hva var beveggrunnlaget for at jeg begynte å revurdere mine tidligere standpunkter i forhold til homofili? De sterke historiene fra homofile gjorde dypt inntrykk på meg. Historiene jeg hørte gjennom mediene og gjennom møte med mennesker, hadde noe nesten tvingende over seg. De gjorde krav på å få etisk legitimitet.

Etter hvert gikk det opp for meg at de sterke historiene i mediene kun malte én side av homofiliproblematikken. De framsto etter hvert som nokså ensartede: ”En ungdom opplever å forelske seg i et menneske av sitt eget kjønn. Som om dette ikke er vanskelig nok å takle, blir situasjonen enda vanskeligere fordi kirken ikke kan godta at denne forelskelsen blir levd ut. Det oppleves som fordømmelse, og det kan ha ytterst dramatiske konsekvenser.”

Denne vanskelige historien speiler mange virkelige skjebner, men i mediene ble varianter av denne historien langt på vei den enerådende. Det ble snart klart for meg at det i homofiliens landskap fantes tusenvis av fortellinger med tusen forskjellige valører.

* Her finnes historier om ungdom som blir usikre på egen seksuell identitet fordi de ikke har opplevd den store forelskelsen enda. Kanskje de er homofile? Ved seksuell eksperimentering gir de seg ut på en trøstesløs leting etter seksuell identitet.

* Her er historier om mennesker som kjenner seg dradd i begge retninger. De ender opp med å definere seg som bifile fordi de som sitter med definisjonsmakt i samfunnet har gitt legitimitet til en slik seksuell identitet.

* Her finnes historier om dem som forelsker seg i mennesker av sitt eget kjønn, men som av religiøse eller intuitive årsaker finner det riktig å ikke la disse følelsene bli omsatt i handling. De velger, kanskje under et stort indre og ytre press, å leve seksuelt avholdende. De har en erkjennelse av at følelsene alene ikke gir etisk legitimitet til seksuell atfred.

* Her er historier om miljøer der klart heterofile mennesker tilegner seg homofil atferd.

* Her er historier om unge mennesker som blir påført lidelse og seksuell forvirring under presset av den økende intensiteten til den homoliberale agitasjonen. Listen med historievarianter er lang. Skjebnene er mange og forskjellige.

Historiene som verserte i de toneangivende mediene, hadde noe tvingende over seg. Ensrettingen av historiene fikk meg til å stusse. Det slo meg at jeg hadde opplevd de ensrettede og gripende historienes makt én gang tidligere.

Den gangen gjaldt det abortkampen. Det fremste agitasjonsmiddelet i den politiske kampen, var nettopp de hjerteskjærende historiene. Det var historier som fikk deg til å kjenne at du var et hjerteløst menneske, dersom du ikke lot disse historiene få de politiske konsekvensene som abortforkjemperne ville.

I abortkampen var det bare den ene typen historier som ble frontet i mediene. Her var det selvsagt like mange historievarianter med like mange valører som det i dag er vedrørende homofilispørsmålet. Vi fikk aldri høre de andre historiene. De som våget å fortelle de andre historiene, ble raskt og effektivt satt i mediegapestokken.

I våre dager er Mehmet-saken et skoleeksempel på hvordan mediene gjør den gripende historien normerende.

Mitt tenkeboksopphold skiftet retning for alvor den dagen jeg oppdaget at jeg ikke var alene i tenkeboksen. Jeg var der sammen med min egen angst. Jeg var der sammen med frykten for å ha standpunkter som ville kaste meg ut av det gode selskap. Jeg fryktet for å bli oppfattet som en av de hjerteløse som ikke lot seg bevege av de mange gripende historiene. Det var en uutholdelig tanke. Jeg ønsket å være en aktet og populær kirkens tjener. Ingenting passet meg dårligere enn å fremme standpunkter som satte meg i mørkemannsbåsen.

Denne frykten tok raskt opportunistens skikkelse inne i meg. Opportunisten gjorde høylydt krav på å komme seirende ut av prosessen. Agitasjonen var nådeløs: ”Vi lever i en tid der seksualiteten er i sentrum for folks bevissthet. For de fleste er den selve meningen med livet. Folk vil oppfatte deg som en slags fascist, en tilhenger av seksuell apartheid om du skulle havne på feil side.” Opportunisten ville hele tiden lese Bibelen for meg. På en uhyggelig måte gjorde han meg til en fragmentarisk bibelleser.

Den Jesus som konsekvent radikaliserte det 6.bud, ble mentalt sensurert bort. Den Jesus som utrettelig hamret inn at seksuallivet var noe som tilhørte mann og kvinne i ekteskapet, fikk ikke lenger tilgang til mine vurderinger.

Dessuten fristet opportunisten meg som sjelesørger. Istedenfor å måtte gå den lange smerteveien sammen med dem som kjemper med seksualiteten sin, tilbød han meg en lettvint løsning. Den liberale tenkningen ville lede både konfident og sjelesørger bort fra smertens og korsets lange vei. På toppen av det hele ville jeg bli hilst med ovasjoner fra samfunnet og kirkens raskt voksende liberale fløy.

Snart innså jeg at angsten og opportunisten styrte hele tenkeboksprosessen. Dersom jeg ville forholde meg til at Gud har satt grenser for seksuallivet, måtte jeg ta et oppgjør med min høyrøstede tenkebokspartner. Han måtte sparkes ut. Det var en forferdelig kamp å få ham på dør.

Da det begynte å gå opp for meg at jeg ikke kunne stå for noe annet enn det kristne har gjort gjennom to tusen år, kjentes det ut som om jeg gav avkall på et liv i trygghet for meg og min familie. Fra nå av var vi å regne som fredløse i det samfunnet som reagerer med raseri på at kirken hevder at menneskets seksualliv er underlagt guddommelige grenser.

Etter at tenkebokspartneren var sparket ut, så jeg det meste i et klarere lys.

Angsten forkledd som opportunist hadde latt meg glemme at Guds grenser for seksuallivet er en del av Guds skaperordning. Gud skaper mennesket gjennom de grensene han har satt. Guds grenser er hans støpeskje for mennesket. Der vår seksualitet vil springe i mange retninger, vil Gud lede den inn i ekteskap eller inn i avholdenhet.

Vårt sekulariserte samfunn roper at de seksuelle impulsene må bestemme grensene. Nå forsto jeg at kirken må stå fast på det motsatte: Guds grenser må styre de seksuelle impulsene.

På den tiden da jeg beveget meg inn i tenkeboksen, hevdet de liberale at man i antikken ikke kjente til homofili slik vi kjenner det i dag. ”Om homofili sier Bibelen ingenting,” slik lød slagordet til både professorer og biskoper.

Langt på vei trodde jeg disse påstandene. Ettervert oppdaget jeg og mange med meg, at tallrike kilder fra antikken nettopp beskriver homofil praksis slik vi kjenner det i dag. I Athen sto det sågar en statue av det homofile paret Harmodios og Aristogeiton. Keiser Nero giftet seg to ganger med menn i full offentlighet.

Ingenting tyder på at det var problematisk for en mann å kunne gifte seg med en mann i Det romerske riket. - Med stor undring registrerte jeg at den liberale fløy ikke lot seg affisere av at hovedargumentet deres var blitt kjent ugyldig av historiske kjensgjerninger. Nå framsto en ny retorikk som fortsatt bringes til torgs: ”Den overordnede fortolkningsnøkkelen til utsagnene om homofili i Bibelen, må være hvordan Jesus møter enkeltmennesker i evangeliene.” Paulus visste hva homofili var likevel, nå skulle han overprøves av en politisk korrekt Jesus.

For meg ble det mer og mer klart at denne Jesus kun var en fiksjon. Ingen i Det nye testamentet innprenter det 6. budet mer enn Jesus i evangeliene. Samtidig er ingen mer nådefull en ham når han på ekte evangelisk-paradoksalt vis møter dem som har latt seg lede av sine egne seksuelle fristelser.

På nytt lyttet jeg til alle de lysende personene i kirkehistorien som vi setter høyt. Alle var på kollisjonskurs med det liberale synet på homofili. Jeg innså at hadde de kunnet snakke til oss, ville de ha satt hele problematikken på hodet. De ville ha sagt: ”Hvorfor svikter den vestlige kirke dem som kjemper for å leve etter Guds ord når det gjelder sin homofili? Hvorfor faller dere for fristelsen til å følge de mange, mens dere svikter dem som kjemper for sin sjel med ryggen mot veggen?”

Jeg innså at jeg knapt hadde noe valg. Dersom jeg skulle gi den liberale fløyen rett, måtte jeg fuske både med de historiske kildene og med tekstene i Det nye testamentet. Jeg måtte gi bare et utvalg av fortellingene i det homofile landskapet forkjørsrett. Jeg måtte ha levd med bildet av en fortegnet Jesus, en uekte Jesus som av alle ting skulle gi legitimitet til levd seksualliv utenfor rammen av det gudinnstiftede ekteskapet.

Jeg måtte ha levd med at jeg som sjelesørger hadde latt meg lede til å velge den lettvinte veien både for meg selv og for dem som oppsøkte meg. Jeg måtte ha levd med at mitt nye standpunkt ville ha gjort kirkens vigselsritual som er bygget på Jesu ord, til dypest sett en løgn.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Nedenfor kan du lese en kortere utgave av artikkelen,
trykt i Vårt Land 2. april 2007.
Dersom du ønsker å printe ut en av versjonene for å distribuere den til andre, anbefaler vi at du markerer teksten, kopierer den inn i et Word-dokument og velger en skriftstørrelse som passer.

Rapport fra tenkeboksen
Av Gregers Lundh, sokneprest i Hamar bispedømme

For noen år tilbake orienterte jeg mine omgivelser om at jeg var gått i tenkeboksen vedrørende homofilispørsmålet. Jeg kom ut av prosessen styrket i troen på at seksualliv er Guds gave gitt til mann og kvinne i ekteskapet slik kirken alltid har hevdet det. Etter å ha argumentert for dette synet i pressen, har jeg fått flere oppfordringer til å komme med en rapport fra tenkeboksen.

Det var de sterke historiene fra de homofile som først brakte meg til tenkeboksen. Historiene jeg hørte gjennom mediene og gjennom møte med mennesker, gjorde inntrykk. De hadde noe nesten tvingende over seg. De formelig krevde en legitimering av homofilt samliv. Snart slo det meg at de sterke historiene i mediene, kun malte én side av homofiliproblematikken. Det fantes mange ulike fortellinger med ulike valører.

* Her fantes historier om ungdom som under påvirkning av homoliberal agitasjon ble kastet ut i personlige kriser.

* Her fantes historier om miljøer der heterofile mennesker tilegner seg homofil atferd.

* Her var det historier om mennesker som reagerer seksuelt på begge kjønn.

* Her var historiene om dem som forelsket seg i mennesker av sitt eget kjønn, men som ikke levde ut disse følelsene. De mente at følelser i seg selv ikke kunne legitimere seksuell atferd.

Listen med historievarianter var lang, men i mediene ble bare de fortellingene med stor agitasjonsverdi fortalt.

Dette fikk meg til å stusse. Det slo meg at jeg hadde opplevd de ensrettede og gripende historienes makt tidligere. Den gangen gjaldt det abortkampen. Her verserte historiene som fikk deg til å kjenne at du var et hjerteløst menneske, dersom du ikke lot disse historiene få de politiske konsekvensene som abortforkjemperne ville. Parallellen til homofilikampen var åpenbar.

En dag oppdaget jeg at jeg ikke var alene i tenkeboksen. Jeg var der sammen med min egen angst kledd i opportunistens skikkelse. Jeg fryktet for å ha standpunkter som ville kaste meg ut av det gode selskap. Jeg var redd for å bli oppfattet som en av de hjerteløse som ikke lot seg bevege av de gripende historiene. Frykten agiterte nådeløst: ”Folk vil oppfatte deg som en slags fascist, en tilhenger av seksuell apartheid om du skulle havne på feil side.”

Denne frykten gjorde meg til en fragmentarisk bibelleser. Den Jesus som utrettelig hamret inn at seksuallivet er noe som tilhører mann og kvinne i ekteskapet, ble mentalt sensurert bort. Samtidig merket jeg at sjelesørgeren i meg ble fristet. Jeg behøvde ikke gå den lange smerteveien sammen med dem som kjempet med seksualiteten sin. Istedenfor kunne jeg bli er av de feirede, liberale kirkens tjenere.

Snart innså jeg at angsten styrte prosessen. Dersom jeg i det hele tatt ville forholde meg til at Gud har satt grenser for seksuallivet, måtte jeg ta et oppgjør med min høyrøstede tenkebokspartner. Han hadde latt meg glemme at Guds grenser for seksuallivet er en del av Guds skaperordning. Gud skaper mennesket gjennom de grensene han har satt. Guds grenser er hans støpeskje for mennesket. Der vår seksualitet vil springe i mange retninger, vil Gud lede den inn i ekteskap eller inn i avholdenhet.

Vårt sekulariserte samfunn roper at de seksuelle impulsene må bestemme grensene. Nå forsto jeg at kirken må stå fast på det den alltid har hevdet: Guds grenser må styre de seksuelle impulsene.

På den tiden ble det hevdet at man i antikken ikke kjente til homofili slik vi kjenner det i dag. Slagordet var: ”Om homofili sier Bibelen ingenting.” Etter hvert ble det lagt på bordet tallrike kilder fra antikken som nettopp beskriver homofil praksis slik vi kjenner det i dag. I Athen sto det sågar en statue av det homofile paret Harmodios og Aristogeiton. Keiser Nero giftet seg to ganger med menn i full offentlighet.

De liberales hovedargument var blitt kjent ugyldig, kun med det resultat at ny retorikk ble brakt til torgs: ”Den overordnede fortolkningsnøkkelen til utsagnene om homofili i Bibelen, må være hvordan Jesus møter enkeltmennesker i evangeliene.” Paulus visste hva homofili var likevel, nå skulle han overprøves av en politisk korrekt Jesus.

For meg ble det mer og mer klart at denne Jesus var en fiksjon. Ingen i Det nye testamentet innprenter det 6. budet mer enn Jesus i evangeliene. Samtidig er ingen mer nådefull en ham når han møter dem som har falt i fristelse.

Dersom jeg skulle gi den liberale fløyen rett, måtte jeg overse de historiske kildene og tekstene i Det nye testamentet. Jeg måtte gi et utvalg av fortellingene i det homofile landskapet forkjørsrett, og fortrenge alle de andre. Jeg måtte si ja til at seksualetikk kun er normert av følelsene og ikke ut fra sin skapelsesmessige hensikt. Jeg måtte til syvende og sist leve med en Jesus som jeg innerst inne visste var uekte.

Utskriftsversjon